Så herved har HMSrådgiveren trådt tilbake og studenten har fått ta plass i forgrunnen. Om du vil lese hva jeg driver med i selve studiet – gå videre til studieblogg

At jeg var sent ute og i tidsnød? Jo, men i går sendte jeg et annet bokmanus til Gyldendal etter en del ukers intens jobbing parallelt med studier og jobb. Forhåpentligvis er boka i salg til høsten. Jeg er fornøyd med det.

Da fikk man heller henge litt etter kjelken her.

Hovedpersonen sovner på jobb og våkner av en epost med lenke til YouTube, der hun finner en snutt av seg selv sovende med hodet godt plassert på arbeidsbordet. Heldigvis er nok dette bare en innspilt sketsj. Men liknende ting finnes og ligger allerede der.

Forrige generasjon ville nok si at når sånt blir fotografert og offentliggjort, så skyldes det manglende solidaritet. Solidaritet snakker få om idag, det er gått 23 år siden at Wam og Vennerød sendte filmen “Adjø Solidaritet” ut på markedet. Men i dag er mange arbeidsplasser preget av at i mangel av egen suksess er andres misære ikke å forrakte.

Et av arbeidsplassens og HMS-prosessens viktigste spørsmål er i dag: Når knep du sist en av dine medarbeidere i å lykkes? Inntil det er besvart, får vi sørge for å få nok søvn.

Mitt eget dilemma er hvordan skal jeg få til det? Om en uke skal Gyldendal ha mitt bokmanus, eksamen nærmer seg og jeg står til rest med mye. Kundene krever sitt i disse dager, og 27. april til og med 1. mai skal Khandro Rinpoche, min viktigste lærer, undervise i Oslo.

Det er på tide å gå inn for landing. Nå kjenner jeg behovet for ferie. Ferie skal tas på alvor. Jeg har skrevet en tekst om det, som har stått på trykk i HMS-magasinet nr 3/2007.

Skal vi ønske Gerhard en god rotur – og tro at han får høre det han ønsker å høre?

Her er min hilsen på turen:  liten-ol2

Men andre har også sendt Gerhard sine hilsener. Se for eksempel her. HvaHunSa er, i motsetning til meg, en seriøs blogger.

Hun tar for seg en del trekk ved salget av ulike former for litteratur, inklusive “De ubevegelige stablene. Det livløse mammutsalget. Som aldri tar slutt.”

Mange flotte vurderinger:

“De store forlagene er vant til å få det som de vil. Forfatterne slikker hånden deres: (sic – har løvene en felles hånd?) Siden 1980 har forlagene fått mer enn 80 % av Kopinor-midlene som skal gå til opphavspersoner. Penger som skulle ha vært øremerket forfatterne, forsvinner til forlagene.”

“I Norge utgis det dikt i et omfang som skulle indikere at Norge har en av verdens mest lysende poetiske befolkninger. Eller verdens sløveste innkjøpsordning.”

Nyt Syphilia i egen tapping, ikke bare mine sitater. Det er hun verd.

Himself on the beach in front of Jupiter (You Peter)-temple (in the distance)

Presently in Terracina – enjoying the hospitality of my publishers, Gyldendal, who offer two flats here for their writers.

Had a great week here, on the summerly side on day 1, then a couple of rather cold, rainy days – perfect for writing – I actually got some work done. Friday, Saturday and Sunday have been perfect summer days.

Terracina behind the first hill, seen from behind the Jupiter temple. Circea, the mountain of the sorceress Circe, in the far background.

Returning tomorrow, alas – more work waiting.

But the images will stay in the mind, like the Byssantine Wall, Vi – VII Century AD.

Men problemene har gitt meg en nærkontakt med mitt eget fag, arbeidsmiljø. Jeg har fått smake på Lært Hjelpeløshet. Det har vært lærerikt – men jævelig. Advarsel: Denne teksten er både laaang og tårevåt.

1. Preludium

Helt sist på dagen, siste dag på samling 1. Hele studentgruppen sitter i et datarom med hver sin pc, alle opptatt av eget prosjekt, egen blogg. Bloggene ligger på en side med relativt be­grensede mulig­heter for å påvirke layout og formater – tror jeg. Jeg vet ikke helt, kan ikke så mye, men skal nok få dette til. Men jeg har satt meg som mål at jeg skal holde min blogg med et minimum av krefter, jeg har store mål for dette semesteret. Les mer om det andre steder her på min blogg.

En blogg skal også være innbydende, ikke minst for meg selv. Den skal se pen ut, og gi meg muligheter til å uttrykke noe på en måte jeg føler jeg vil. Til datarommet, altså. Det haster.

Men denne dagen ble det ikke til noe. Noe foregikk i form av undervisning, det meste ved at man som en av 15 – 20 deltakere konkurrerer om Ommunds godhjertede oppmerksomhet – det gjelder å få hjelp til den ene tingen man ikke får til. Etter at en har fått hjelp deles løsningen med de and­re, litt etter auksjonsprinsippet. Ingen ser ut til å ha samme problemet som meg, så for meg blir dagens utbytte at jeg får byttet bildet på min blogg, og får formatert om siden, slik at det grafiske inntrykket blir annerledes.

Ved dagens slutt har jeg opprettet meg som bruker på enda en ny greie, jeg vet ikke helt hvorfor. Hva skal vi med en greie til? Men jeg er glad der jeg sitter. Jeg bruker alltid litt for lang tid på å komme i gang med de sidene vi har opprettet. Dermed har jeg gjerne en følelse av egentlig ikke å kunne, men likevel være reddet av klokken – jeg klarte det ikke, men unngikk noen katastrofe og noe stigmatiser­en­de, tydelig nederlag. Jeg tenker at jeg kanskje finner det ut etter hvert, og oppretter en “mental kontrakt” med Om­mund om telefonisk coaching. Jeg innser at jeg trenger hjelp til å komme bedre inn i dette. Ten­ker likevel at dette bør gå greit. Jeg er allerede på nett i en annen sammenheng, redaktør av en webside. Se gjerne på den: www.skafor.org.

Vel hjemme etter samlingen går jeg på oppgaven med å rydde tid. Nå må det jobbes, det inn­ser jeg. Lysten ikke er helt til stede, mitt forhold til skriving har med papir å gjøre. Skjerm er ikke det samme. Jeg merker en oppgitt følelse. Men studier er studier, oppgaver er oppgaver. Men aller viktigst i mitt liv er jobben min, jeg kan ikke svikte noen der, da dør mitt skjøre marked meget raskt.

Jeg setter i gang med å fjerne jobboppgaver i kalenderen min. Det finnes to måter å fjerne sånne på, jeg kan gjøre dem eller jeg kan si dem fra meg. De første dagene etter samlingen gikk til å gjøre unna de oppgaver jeg kunne. Én stor oppgave må jeg si fra meg, opplegg og ledelse av en internasjonal kon­­­fe­ranse i mai. Jeg snakker med oppdragsgiver som forstår min situasjon, men sier at det må forbli mitt ansvar å se til at konferansen går, men at han ikke vil kreve at jeg gjør alt selv. Hell og lykke så ut til å følge meg, jeg fant en som var villig til å overta oppgaven. Jeg satte av en uke til å sette ham inn i den. Betalte ham timer for å sette seg inn i forarbeider og gå gjennom det som var gjort. Gikk gjennom det han skrev og korrigerte og diskuterte.Da uka var over kom han til den konklusjon at det ikke var mulig for ham å gjennomføre. Han trakk seg. En uke tapt, en uke jeg heller kunne ha brukt til å komme lenger på arbeidet med konferansen. Det var en ganske meningløs situasjon.Tilbake til oppdragsgiver, som nå hadde funnet et alternativ, en av organisasjonens egne ansatte kan tenke seg å gå inn. Og det fungerer. Men det koster én uke til, også han måtte læres opp – og alle intensjoner om en god dag med telefoncoaching med Ommund blir borte i dragsuget. Snart er det ny samling.

2. Fuge

Tiden går, og ny samling nærmer seg. Jeg prøver å få oversikt, og finne først og fremst hvilke oppgaver som skal besvares. Med mitt litt skjelvende forhold til det webtekniske – og i og med den modus jeg er i overfor pc’er, (behandles utførlig crescendo-satsen i denne suiten), finner jeg naturligvis ingen ting. Jeg venter på nederlaget, og som enhver NLP-praktiserende vil kunne fortelle deg, med den innstillingen styrer jeg ubevisst inn i nederlaget.

Følelsen av travelhet forsvinner heldigvis raskt. Jeg opplever at jeg har det best når jeg ikke tenker på blogger og nett­sider. Andre arbeidsoppgaver blir plutselig uomgjengelig viktige. Alt annet må gjøres først. Noen kunder trenger sikkert noe mer – det er et greit tips, det gjør de alltid. En egenpresentasjon må pusses på. Mva-regnskapet må gjennomgås en gang til. Med så mange ting som jeg bare må gjøre, og som tilfeldigvis er ting jeg mestrer, må jo studiet komme i annen rekke. Det er helt ufattelig, når kvelden kommer, og man sitter og ser ikke hva man har gjort i løpet av dagen, men det motsatte, hva man på all verdens underfundige måter har unngått å gjøre.

3. Crescendo – historien om den gule

I utgangspunktet er mitt bilde av meg selv at jeg er en også datateknisk ganske selvdreven person. Og i forbindelse med studiet tenkte jeg virkelig å cashe inn på det. Her skulle jeg vir­kelig oppleve mine roller konvergere. Jeg trengte en webside der jeg kan presentere meg selv som fagperson. Studiet nærmest både krever og tilbyr det. I noen av oppdragene mine trenger jeg å kunne presentere meg selv faglig i brosjyrer – samt en del av det mine oppdragsgiveres virksomhet. Så jeg kjøpte en dyr pro­gram­pakke fra Adobe som krevde en PC med ufattelige spesifikasjoner. Og ikke nok med det, jeg kjøpte inn en laptop som jeg helt til kjøpsdagen bare lo av: en gul ASUS Lamborghini pc som sa brum – brum med typisk Formel1-lyd når man slår den på. Med Kari, en god venn og et kyn­dig datamenneske, ved min side følte jeg at verden var min. Her skulle nye skanser erob­res.

Det er mye som skal på plass med en ny pc, mus, nettverk, Open Office, e-post skal installeres og innstilles. Sånt tar tid. Kari passet på, gjorde de vanskelige tingene, litt klarte jeg selv. Da alt var på plass, lot maskinen seg ikke skru av ved hjelp av programvaren. Ikke før hadde jeg slått den av, før den kom seg på igjen, sto og blafret en anklagende, blå skjerm mot meg. Der sto det at maskinen hadde opplevd en uventet “shut-down” og nå arbeidet for å gjenskape seg selv, men at noen filer nok var gått tapt. Prøv å installere på nytt igjen.

Så måtte den dyre, gule tilbake til Datakjeden der den var kjøpt. Sammenbruddet ble forklart med at den antakeligvis tilfeldigvis automatisk hadde gått på nettet for å oppdatere seg på et upassende tidspunkt. Den gule ble med hjem igjen, etter mange dagers prøving med restart, og forsøk på manuell oppdater­ing på nettet (uten at jeg kunne finne at det forelå noen oppdateringer) ga jeg opp og leverte den gule tilbake til Datakjeden. Kari var tålmodig, jeg kjente oppgittheten gnage i beinmargen.

Datakjeden ga meg ganske umiddelbart en ny maskin. (Utmerket kundeservice, jeg var meget for­nøyd) Vi dro hjem og installerte denne med mus, nettverk, Open Office, E-post. Men så opplevde vi akkurat samme problem med å avslutte denne som den forrige. Ny tur til Datakjeden. Maskinen ble fremvist ved disken, både vi og selgeren som tok den imot obser­verte stans med blå skjerm. Ca en uke senere fikk vi beskjed om at den kunne hentes. Service­avdelingen hadde ikke funnet noen blå skjerm, men hadde oppdatert den på nettet. Da vi kom hjem med den, lot den seg skru av ved hjelp av programvare. Kanskje var verden min likevel?

Noen dager senere satte vi igjen i gang med å definere pc’en igjen Ettersom vår tillit til mas­kinen nå var ganske tynnslitt, gjorde vi konfigureringen trinnvis: for hver gang vi gjorde en endring, restartet vi maskinen. Dette for å forenkle en eventuell feil­søking hvis maskinen igjen skulle begynne å avgi feilmeldinger. Den håndskrevne loggen ble på mange sider – det er krevende å sette opp en pc i dag.

Etter hvert kom vi til et punkt hvor vi tenkte det var lurt å brenne et image av maskinen. Da kom det nye problemer. Maskinen skrev image-DVD nr 1, ba om ny DVD, skrev nr 1 om igjen, ba om ny DVD for så å skrive nr 1 for 3 gang. Nå var jeg klar til å se ne­derlaget i øynene. Jeg sto på verandaen i 5 etasje, så ut over plenen nedenfor og var klar til å prøve å sette ny norsk rekord i laptopdiskos.

I stedet leverte vi pc’en tilbake til Datakjeden igjen. Vi purret noen dager etter, og ble oppringt en dag etter det igjen med beskjed om at DVD-spilleren måtte repareres. Vi sa ja til dette, riktig nok i formen: “den må dere jo få reparert likevel”. For nå måtte det gjøres noe. Men jeg visste også at dette ikke var rett medisin, antakelig bare å reparere et symptom. Men i bunn var det lepra eller noe enda verre. Den gule var ikke lenger verdig menneskelig kontakt.

Tålmodigheten var slutt. Jeg måtte ut av denne situasjonen, få en ny pc på plass og komme i gang igjen med oppdrag og studiet. For mye tid var gått, jeg hadde ikke tid til igjen å begynne å sette opp en pc som kunne gå ned når som helst, for deretter å levere den på Datakjeden, få den igjen “opptanket” og klar for nytt oppsett fra vår side.

Det gode er at jeg ikke installerte den dyre program­varen som maskinen var innkjøpt for å hånd­tere, da ville den vært tapt (enbrukerversjon). Men ellers er følelsen at uansett hva jeg gjør på datasiden, så vil det hele gå på trynet.

I en periode før jeg leverte inn den gule for godt etablerte Kari noe som vel egentlig bør defin­eres som et terapeutisk opplegg for mitt forhold til ham. Hun ga den gule et navn, nå var den Lars eller egentlig Lars Gule. Han sto åpen og påslått på spisebordet, jeg gikk hjemme og pratet litt med ham, satte meg og gjorde noen enkle småsaker. Lærte meg hvor jeg fant programmer og do­ku­menter i Vista-grensesnittet, jeg spilte av en DVD-film eller et spill iblant. Men tilliten var borte, jeg gikk helst rundt ham. Jeg slo den ikke av, men unngikk kontakt. Den moroa jeg alltid har hatt med nytt elektronisk utstyr, leketøy eller verktøy var borte.

4. Variasjoner over et tema

Hva er egentlig lært hjelpeløshet?

Begrepet lært hjelpeløshet går tilbake til Martin Seligman. Selv om han etablerte begrepet så tidlig som i 1965, anbefaler jeg presentasjonen i Petersen, C., Maier, S.F. Selig­man, M. E. P.(1995): Learned Helplessness: A Theory for the Age of Personal Control. New York: Ox­ford Univer­s­ity Press, ISBN 0-19-504467-3.

Der hevdes en antakelse om at alle hen­delser som samtidig oppfattes som (1.) ukontrollerbare og (2.) negative, lett vil kunne få uheldige konsekvens­er i andre situasjoner av livet til den som rammes. Forfatterne utdyper med deprimerende tydelighet hva som skjer i oss når andre tar over og gjør de umulige tingene for oss, når vi tvinges til å gjøre det vi mener vi ikke kan og når vår følelse av oversikt og kontroll over situasjonen forsvinner.

Lært hjelpeløshet er en alvorlig hindring for å medvirke og ta ansvar i eg­et liv. Lært hjelpeløshet er resiliensens motstykke. Lært hjelpeløshet programmeres svært raskt i oss og fratar oss føl­el­sen av å ha kontroll over de nære ting. Det igjen gir den som rammes av det målbare skader på både psykisk og fysisk helse. Å avlære lært hjelpe­løshet tar lang tid.

Følelsene av egenverd og selvtillit formes av følelsen av tilhørighet og individuell kom­petanse. Ved lært hjelpeløshet blir nettopp slike karaktertrekk skade­lidende. Man opplever at man ikke er i stand til noe. Etter hver forsvinner alle personlig initiativ.

Seligmans oppdagelse ble gjort ved en “tilfeldighet” under dyreforsøk i Pavlovs ånd på sekstitallet – hunder som fikk elektriske støt. Eksperimenter der hundene fikk støt, uansett om de gjorde rett eller galt, skapte en angsttilstand i dem. Det er denne som er lært hjelpeløshet. Det kan defineres som en kognitiv tilstand der dyr (og men­nes­ker) har lært å tro at uansett hva de gjør, er det nytteløst. Ubehaget kommer uansett. Et menneske som mottar en slik ytre respons tror ikke de har noen kontroll over situasjon­en, uansett hva de gjør. Det er kombinasjonen av å stå i en slik situasjon og hvilken oppfat­ning man utvikler av den som passiviserer.

I min situasjon er det en kombinasjon av flere ting som slår ut:

På datalab’en har jeg som før nevnt utviklet følelsen av at ved hvert nytt trick har jeg ligget litt for langt bak, men at jeg likevel akkurat har klart meg. Men bildet av inkompetanse ligger langt fremme i pannebrasken min.

Historien om Lars hin Gule er den klassiske historien om lært hjelpeløshet.

Artig nok er Seligman i dag i full gang som terapeut for mennesker med lidelsen som hans navn er uløselig knyttet til. Hans metode er omprogrammering, han kaller det han vil fremme for “lært optimisme”. Ved et raskt blikk får jeg en følelse av at hans metode likner opplegget Kari brukte for meg da hun la opp mine pratestunder med “Lars Gule”.

Men fordi Lars aldri lærte seg å fungere, ble resultatet det motsatte av lært optimisme, det ble en ny bekreftelse av det som har skapt den lærte hjelpeløsheten. Intet hjalp – den gule er fremdeles på pc-hospital, og jeg frykter at det blir en kamp før jeg får hevet kjøpet.

Og jeg vet jo at jeg må ha en ny pc, den gamle grå er 6 år gammel. Den var et genialt kjøp, overdimensjonert for sin tid og dyr. Men i forhold til dagens oppgaver går den med rullatorhastighet og jeg ser av feilmeldinger og arbeidshastighet at den snart kommer til å brekke lårhalsen. Jeg vet at det kan skje hvilken dag om helst, og da er jeg i “deep shit”. Men hvordan blir det å skulle gå på den nye? Jeg har allerede begynt å grue meg. Kanskje må den nye pc’en når den kommer også bli en Lars, Lars Grue?

5. Finale

Nå gjelder det å reise kjerringa – komme over knekken. I løpet av dette vårsemesteret skal jeg ha en bok jeg er medforfatter på ferdig – og jeg skal være godt i gang med masteroppgaven som også er skritt på vei mot en bok. Og jeg skal ha flere innlegg på denne bloggen, ikke minst ett om masteroppgaven.

Og jeg ser at formatet jeg har lagt dette innlegget ut i er mildest talt upassende. Jeg må lære mer, satser på den åpne datadagen 7. april i Tønsberg. Så er det noe jeg ikke kan ha, er det datavegring.

Kanskje går det bra. I hvert fall er jeg nå à jour med oppgavene. I tillegg får jeg noen dager til å se på boka jeg er medforfatter til før jeg reiser til Terracina på 2. påskedag. Det er ille å si det, jeg har påtatt meg et bokoppdrag der det viktigste incitamentet er en ukes bruk av leiligheten Gyldendal har i Terracina.

Men sånn er det å være fagforfatter, publikasjonen blir sin egen lønn. Man ser på lån av en leilighet som en gave, alle utgiftene betaler man selv. Det bør det vel også komme et blogginnlegg om en dag.

Denne artikkelen er i utgangspunktet en “rapport” om pensum lest før første samling på denne studiemodulen, Formidling og forleggeri. Men etterhvert ble den like mye en refleksjon over egne skrivevaner herfra til evigheten.  Og hvem klarer å være kort når han skriver om seg selv?

Mitt utgangspunkt for denne artikkelen er at jeg er forfatter, og vil være forfatter. Delvis da, for selv om jeg er forfatter, lever jeg ikke av å være forfatter. Men ikke så langt unna. Jeg lever av å være en faglig historieforteller, men dessverre stort sett i en muntlig tradisjon. Å være historieforteller kaster ikke meget av seg, med mindre man er prinsesse eller prinsessens gemal. Det er man definitivt ikke.

Jeg har utgitt bøker. Mitt forfatterskap er papirbasert. Den ene boka kom som et resultat av et møte med NHO, der en direktør i raseri over arbeidstilsynets krav om internkontroll HMS i alle virksomheter sa: “Enhver idiot forstår at man ikke kan lage internkontroll for en pølse­bod.” Alle fra arbeidstilsynet ble triste, bortsett fra meg. Jeg gikk hjem og skrev en historie om hvor­dan Sørensens pølsebod på torget laget IK for HMS og alle ble glade, ikke minst Sør­ensen selv.

Da Tiden Arbeidsliv hørte om historien, sa de at de ønsket to slike historier til, og at vi kunne klistre dem sammen med noen fakta om Internkontrollforskriften. Dermed ble det en bok av det hele, en papirbok. Den kom ut i 1997, ble makulert i 2005, men lever fremdeles et liv som pensum i et studium på HVE (!).Den solgte nærmere 2000 eksemplarer, det tjente jeg litt på. I sommer skrev jeg den om til å bli en del av en digital opplæringspakke. Nå skal jeg tjene litt mer på den, og med det er min trellbundethet til papir formelt opphevet. Men digital forfatter? Nei, vel?

Min andre bok var et bestillingsverk gjennom Tiden, fra AOF. AOF skulle kjøre et kjempe­pro­­gram, opplæring av anslagsvis 20 000 mennesker om hvordan man håndterer vold og trusler i arbeidslivet. Ville jeg skrive boka? Jeg kastet alt jeg hadde i hodet og skrev boka i løpet av 7 uker. Tiden Arbeidsliv var lykkelig og meget godt fornøyd med resultatet. Det var AOF også. Førsteopplaget ble satt til 2000. “Men det er bare begynnelsen! Og her behøver vi ikke engang markedsføre boka,” sa Tiden, “den vil selge seg selv.”

Så omorganiserte AOF. Det tok nærmere 3 år. Boka ble solgt i 45 eksemplarer imens, ingen markeds­førte den. Tiden ventet på AOF, men som Godot kom heller ikke AOF. I 2005 ble 1930 de gjenliggende eksemplarer makulert. Jeg har snakket med én leser som ikke fikk boka som gave av meg. 

Ingen vet altså bedre enn meg hvor lunefulle papirbøker er. Men jeg vet også at papirbøker som går godt, selger forfatteren. Begge bøkene har faktisk skaffet meg oppdrag som forteller, kåsør, kursholder og rådgiver. Og det at jeg er publisert og kjent for å ha en god penn, har sikret meg oppdrag som fast spaltist i noe som heter HMS-magasinet. Nå skriver jeg der på femte året, og det blir det litt penger av.  Og enda bedre: Det aggregerer igjen enda flere opp­drag, HMS-magasinet har 30 000 lesere i arbeidslivet. De fleste trenger et kurs til sin bedrift dann og vann, noen også rådgivning. Og det er der pengene ligger.

Chris Anderson hevder i The Long Tail: How Endless Choice Is Creating Unlimited Demand at Internett er et godt publiseringsmedium for den som vil nå større publikum, især med nisje­pro­dukter. En uendelighet av nisjer utgjør den raskt voksende halen (“the long tail”), mens hodet stadig krymper. Mens tilbudet stadig øker, blir bestselgerne færre. HMS og arbeidsmiljø er i høyeste grad nisjeprodukter – og bestselgerne lar vente på seg, 2000 solgte er en seier for forfatteren, om ikke for hans lommebok.  

Så når Anderson hevder at nettet fungerer som en døråpner for ukjente skribenter, en måte å faktisk få noe publisert på, lyder det i utgangspunktet lovende. Men, skriver Anderson videre at man kan neppe vente at det skal skape inntekt, i hvert fall ikke i første omgang. Da mister han meg som bruker. At han videre understreker at å være publisert på nettet kan være en fin måte å bygge opp troverdighet som forfatter og fagstemme på, er en mager trøst. For meg er antakelig fagstemmen i HMS-magasinet av større verdi med hensyn til faglig troverdighet enn en skranglete nettpublikasjon noen gang vil være. Og den betaler seg som allerede sagt.

Anderson dømmer ikke papirboka nord og ned. Det gjør heller ikke Geoffrey Nunberg i “Fare­well to the Information Age”. Selv om han sier informasjonsalderen farvel, er hans bud­skap langt på vei det samme som Andersons. Selv om den digitale virkeligheten gir trykte medier nye rammebetingelser, mener Nunberg at den trykte boka fortsatt vil spille en viktig rolle. Jeg trøster meg med det, fokuserer mitt arbeid på den trykte boka, men vil fokusere mer på ulike former for krysspollenisering.    

Som faglitterær forfatter med ambisjoner vil jeg fortsatt velge trykte publiseringskanaler for mine hovedprodukter – i den grad det lar seg gjøre. Det er disse leseren har størst tillit til. Det er en forventning om at produktene har kommet gjennom de kritiske blikk i en redaksjon, er blitt godkjent for publisering, noen som bærer en tradisjonell, historisk begrunnet troverdighet har satset på dem. Inntil videre slutter jeg meg til Nunberg i “Farewell to the Information Age”:

 ”(…)I think we should look to electronic discourse to provide a counter and complement to the in­formational forms of print – a domain that privileges the personal, the private, and the subjective against the impersonal, the public, and the objective.” [i]) 

Hans idé om internett som en salgsdisk er sannsynligvis det lengste jeg på eget initiativ vil strekke mitt forfatterskap i retning av det digitale. Jeg vil føle meg mest komfortabel som for­fatter med noe som er godkjent og trykket eller lagt ut av noen annen. Helst en med stor tro­verdighet. Men jeg blir naturligvis glad den dagen Amazon.com legger ut nettopp min bok til salgs. Og jeg kan nok gjerne tenke meg ulike tiltak jeg kan gjøre på nett for å fremme salget av min bok.

Det mest radikale tiltaket der ville være å starte min egen fagblogg, og investere så meget arbeid i denne at den vil få lesere. Det vil være den ultimate løsningen. Der kan jeg publisere utdrag av egne bøker og bruke dem til å kommentere ting som er faglig oppe i dagen. Dermed vil jeg kunne skape leserinteresse og antakelig øke boksalget.

Men, ærlig talt: Hvor mange personer leser en fagblogg? 5? 10? Og skal en fagblogg skape leserinteresse, må den være oppdatert. Fra arbeidet med andre websider jeg er involvert i vet jeg at sider som ikke har relativt store nye ting minst ukentlig, mister leserinteresse med uhyg­gelig hastighet. Dette gjør at jeg tror at det innenfor mitt fag, der det finnes chat-rooms som mange fagpersoner deltar på, vil være mer effektivt å bruke disse. Det er kanaler som i liten grad er åpne for reklame, så man må antakelig være litt “lur” for å bruke dem.

Det ideelle ville nok være å bruke 2 identiteter, den ene (kunstig identitet) stiller spørsmålene, den annen (min egen identitet) kan da komme med de kloke svarene og henvise til at det står mer om dette i Korens bok sånn og slik, tilgjengelig slik og så.

Også mulighetene for å være egen forlegger må jeg undersøke nærmere. Som jeg skrev over, er 2000 eksemplarer nærmest for en bestselger å regne innenfor mitt fagområde. Å ha utgitt en bestselger er naturligvis bra i og for seg selv. Men et opplag på 2000 eksemplarer etter normalkontrakten er knapt nok noen fristende timebetaling. Muligheten for å være egen for­legger og drive etter print on demand-prinsippet gjør det mulig å sitte igjen med opptil 5 ganger det man tjener pr solgt bok, men uten den sikkerheten som ligger i bestemmelsen om minstehonorar i normalkontrakten.

Om man er sin egen forlegger, bruker print on demand-prinsippet og bruker mulighetene for markedsføring som ligger i bruk av internett, faglige chat-room og for mitt vedkommende også i den spalten jeg har i landets største fagtidsskrift, bør jeg ha mulighet for å publisere bøker også på relativt smale faglige temaer og ha en brukbar biinntekt av dem. Dersom jeg er såpass oppegående i temavalg at jeg også kan skaffe meg muligheter for kurs- og rådgivnings­oppdrag innen det jeg skriver om, bør det være mulig å leve med pennen som en vesentlig kilde til inntekt.  

 Litteraturliste:

Anderson, Chris (2007): The Long Tail: How Endless Choice Is Creating Unlimited Demand. London: Random House Business Books.

Nunberg, Geoffrey (2006): “Farewell to the Information Age”, i: The Book History Reader (ed. Finkelstein, David & McCleery, Alistair). London & New York: Routledge.

The blog is part of an education programme in topical writing at the Vestfold University College - Høgskolen i Vestfold in Tønsberg, Norway. It will receive input as few times as possible during this term, just enough for me to fullfill the requirements of the programme.

See you at my blog, world.